40 years has passed since man first set his feet on the moon. Where will man be in 40 years time? If we ever succeed to travel to Mars, will it be with older astronauts who will be able to reach Mars, but not be able to make the journey back to Earth? What a sacrifice for science.

There are many challenges, like the impact weightlessness and cosmic radiation has on the human body, not to mention the long term isolation as well. How would you feel when you see Mother Earth disappear behind you, knowing that you won´t ever see her again?

From Sound of music:

Raindrops on roses and whiskers on kittens,
bright copper kettles and warm woolen mittens,
brown paper packages tied up with strings,
these are a few of my favorite things.

Cream colored ponies and crisp apple strudels,
door bells and sleigh bells and schnitzel with noodles.
Wild geese that fly with the moon on their wings.
these are a few of my favorite things.

When the dog bites, when the bee stings,
when I’m feeling sad,
I simply remember my favorite things,
and then I don’t feel so bad.

Ali Fuentes Slemmestad 2.5.09

Til forvaltere av den såkalte gode smak

Det er vanskelig å argumentere mot suksess, men visse musikkjournalister prøver likevel.
Det hele får uvilkårlig et forutsigelig preg: Trodde virkelig noen at Dagbladet og Aftenposten denne gangen ville skrive pent om ”De nye gitarkameratene” når de nå igjen drar ut på turné?
Til og med dette gruppenavnet blir stadig vekk problematisert, selv om det vel var pressen selv (ved Fredrik Skavlan) som fant på dette navnet for å beskrive den nye vinen med følgende formel: Fire nordmenn med gitar, som hver for seg har med seg sin egen artistkarriere i bagasjen.

En underliggende faktor kan også være at musikkjournalistene tjener betraktelig mindre enn det disse privilegerte artistene gjør (med deres dertil tilhørende management).

Det finnes helt sikkert mye musikk der ute som er bedre. Hvorfor kommer da denne aldri ut til de store masser? Skyldes dette kun forfeilet markedsføring og en korrupt musikkindustri, eller er svaret så enkelt at denne musikken ikke makter å formidle noe emosjonelt til den store massen, den samme massen som smaksdommerne så åpenbart ser ned på?
Jeg har fulgt dette fenomenet helt siden slutten på 70-tallet, og omkvedet er alltid det samme: ”Kommerst” er ikke bra, mens nesten ukjente band er derimot musikkanmeldernes våte drøm.

”Hallelujah” fremført av ”De nye gitarkameratene” fikk i alle fall meg til å felle noen tårer, og er ikke det en god nok målestokk på musikken og det den evner å formidle? Ville jeg grått mer av Leonard Cohens originale versjon eller Jeff Buckleys 90-tallsvariant av samme sang? Helt sikkert ikke.
Det må være plass til alle versjoner av en låt i et pluralistisk samfunn. Det blir noe vel påtatt ved det når mange bedrevitere plutselig skal trekke frem hvor fortreffelig Jeff Buckleys versjon er, men først etter at ”De nye gitarkameratenes” versjon er blitt en suksess. Hørte de overhode på Jeff Buckley et halvår før?
Sannheten er vel mer at deres suksess igjen bragte Jeff Buckleys versjon fram i lyset, og det må vel være bra?

Last Saturday night  was a fun one! Mark and I hosted a party for my friends. Mark made such a lovely cake, including marble chocolate thins !

We watched Eurovision Song Contest from 1969, which originally was broadcast on the night of my 3rd birthday, which is no coincidence.
I received lots of lovely birthday gifts, including a wonderful purple (lilla) scarf from LV given to me by Mark.

A big thanks to all of you who celebrated the night with me and made this a memorable birthday for me!

2. Darin
3. Anders Mjaaland
4. Måns Zelmerlöv
5. Colby O´Donis
6. Pharrell Williams
7. Ali Fuentes
8. David Archuleta
9. Enrique Iglesias
10. Ne-Yo